22. August…
Catalyzator sitter å venter… å venter… å venter…

Som jeg nevnte i nattens innlegg så savner jeg min gule firbente venn og håper at han vender snuten sin hjemover trygt og i god form snart. Men dagens venting var av en helt annen art…

Som kanske noen av mine lesere har fått med seg så mistet jeg tolmodigheten med å vente på disse inkompetente ergoterapeutene i kommunen her som ennå ikke har innsett at jeg har større sosiale behov enn førti tusen mål med grantrær (‘o’) så derfor sendte jeg inn en søknad til det lokale NAV-trygdekontor om stønad til innkjøp av en bil (5.Juli) som jeg kan få fraktet med meg rullestolen min i slik at jeg kan forsøke å gjennoppta mitt sosiale liv som nå har vært mer eller mindre fraværende i en fire-fem års tid. Jeg fikk noen uker senere beskjed om at søknaden ikke kunne behandles uten først ett møte og dette var det lang ventetid på men idag, endelig, skulle møte foregå pr telefon mellom klokken 12:00 og 14:30.

Jeg hadde vekkeklokken på tidlig slik at jeg skulle være sikret å være i vater og snakkeform og våken i god tid før klokka rundet 12:00 og satt benket klar ved telefonen og gledet meg til endelig å komme igang med noe fornuftig: Veien tilbake til det sosiale liv!

Klokka ble 12:30… 13:00… 13:30… 14:00… 14:30 å en tåre trillet nedover kinnet mitt. Klokka 14:50 lå jeg på sofaen å gråt…

…ingen telefon… inget møte om min bilsøknad… ingen informasjon… ingenting (‘o’) absolutt oversett og ignorert og ikke engang verdt å gi beskjed til om hva som skjer… null… så liten verdi er du når du ber systemet om hjelp… de overser deg totalt og du er ikke verdi å gi beskjed til fordi dit liv er som møkk under skoa til saksbehandlerne…

<!– WriteFlash('’); //–>

Jeg har ingen ord som forklarer hvordan jeg føler det…
… ha en riktig god helg…

———–

OPPDATERT 25.August:
Fikk svar på meilen jeg sendte angående det manglende møtet på fredag, med beskjed om at de tar kontakt pr telefon imorgen.

Har også hatt besøk idag av en av damene i levekårsutvalget og pratet litt om diverse problemer jeg opplever i min situasjon, men det ble mest politisk prat og ikke egentlig noe saksmessig fornuftig for min del…. det er trossalt håpløst å ha svar på slike spørsmål som blir stillt på stående (sittende) fot når en får slike besøk å har levd med alt for lite hjelp i årevis…. Men de vet iallfall godt hvem jeg er. Om det skjer noe ? næ…. det tviler jeg på fordi jeg har ikke krefter til å forfølge saker og fremme mine behov lenger…. jeg er oppbrukt…. Jeg kan jo ikke gjøre stort annet enn å vente…

————

OPPDATERT 26.August:
Fikk telefon fra en dame på NAV-trygd idag som forklarte at hun ikke kunne forstå at jeg hadde ventet på telefon fra henne på fredag fordi hun jobbet nemlig ikke fredag… Vel… Det er kanske på tide noen holder bedre styr på timelistene sine der ? makan til rot (‘o’) hun sa videre at hun ikke hadde tid til å prate med meg idag men at hun skulle ringe meg imorgen. *sukk* …mer venting… vente… vente…