Catalyzator forteller om sin fremtidige drømmetilværelse som ekte pensjonist…
Ekte pensjonist… Ja altså… det er sånn når du blir så gammel og grå at du ikke lenger er bare uførepensjonist liksom (‘o’)
( Dette er et innlegg i serien MITT PENSJONISTLIV på VGB )
Ja! Catalyzator var jo ufør allerede i ung alder og hadde egentlig allerede over førti års erfaring med pensjonistlivets tidsfordrivsproblemer da hun entret den respektable stillingsbenevnelsen Pensjonist. Hun strevde med bitterheten som alltid lå å gnagde i bakgrunnen på grunn av tapt ungdomstid og et voksenliv med mange mangler og forsakelser og manglende respekt fra både kommunale saksbehandlere, leger og andre kjentfolk i omgivelsene, men ved et bestemt veiskille i Catalyzators liv skjedde ting som gjorde livet ubeskrivelig mye lettere å leve.
Catalyzator hadde overtatt familiens småbruk allerede i ung alder og drevet det en del år med både juletredyrking og hestekrefter samt bygget ut og endret visse tekniske spesifikasjoner som gjorde eiendommen(e) svært godt egnet til generasjonsboliger og mange andre ting. Dette førte til ganske store muligheter den dagen Catalyzator bestemte seg for å vende nesa mot sine barndomshjemtrakter i havgapet.
Etter noen innlegg i Vlågg’n hennes, skrevet i desperasjon men også med håp om reaksjoner, var det skjedd noe svært overraskende. Redneck, som hadde samme motorinteresse som Catalyzator, var totalt og overstadig berusende fortapt i garasjeboligen som Catalyzator bygde ute i de Østfoldske skoger på nittitallet og han begynte en budrunde på den ene eiendommen fullstendig uten hemninger. Den andre eiendommen var gjennstand for en ubeskrivelig interesse fra flere kjøpere men da dyrekjære Millan oppdaget eiendommens potensiale og bygninger var hun ustoppelig og med sine bedårende blikk fikk hun sin samboer Geir til å overby både seg selv og eventuelle andre innterresenter på strak arm. Denne knivingen om eiendommene fikk sitt endelikt efter ca to ukers harde budgivningsrunder hvorpå de alle tre gliste bredt over sine nyvunne naboskap og muligheter på nye tomter. Resultatet ble det rene VGBloggtreffet etter budrundene hvorpå Redneck og Millan og Geir trakk de lengste stråene og ble naboer i de østfoldske skoger i den reneste “Familien Larkins”-stil. Catalyzator derimot var opptatt med helt andre ting i et distrikt med bølgende saltvann og skrikende måker på eftermiddagen. Der ute i det havgapet hvor hun var født og oppvokst fikk hun tillslaget på to nydelige skråtomter og bygget bekvemme boliger med både handikap og eldretilpassinger til både seg selv og sin aldrende “Nabo” i et stille og rolig strøk rett nordøst for sentrum av det lille samfunnet hun elsket så hjertens kjært.
Catalyzator ble en ihuga nærmiljøaktivist og engajerte seg i alt som fantes av muligheter for å stikke nesa i der ute i det lille lokalsamfunnet. Noen ble så irritert på henne at de nesten vurderte utkastelse fra kommunen men på kommunekontoret bare lo de av det hele, hun var jo egentlig svært fremtidsrettet og tenkte langsiktig og det hun fremla var jo ufravikelig sannhet og fornuftige løsninger for samfunnet og kommunen generellt samt også enkeltpersoners rettigheter var hun en ihuga aktivist for. Hun var faktisk blitt tilbydt stillingen som rådgiver for ordføreren og kommuneplanlegger men hun ville være fri. Dersom en sto på noens lønningsliste så ville en jo være i faresonen for å utvise solidaritet og dette var noe Catalyzator ville unngå for alt i verden, slike forpliktende solidaritetskap ledet somoftest i gal retning og hun ønsket friheten til å be ansvarshavender i samtlige etater å “kysse seg der de var høyest når dem plukka jordbær” om det skulle føles nødvendig. Dessuten hadde hun en god bi-inntekt i tillegg til pensjonen fra overskuddet dengang hun solgte småbruket i Rygge, så hun trengte igrunn ingen fler inntekter, hun hadde akkurat det hun trengte. Men det å engajere seg på frilancebasis sa hun aldri nei til og kommunen hadde utallige ganger benyttet hennes rådgivning og vurdering for et godt vinklet og grundig planlagt resultat.
Joda… Catalyzator hadde endelig funnet veien hjem og fikk den respekten, både som menneske og som samfunnsengajert, som hun i alle år hadde savnet og lengtet efter. Hun gledet seg hver dag til å stå opp å rulle ut med sin elektriske rullestol som hun brukte på “gåturene” i nærmiljøet, hun greide seg fremdeles på egne ben innendørs men det var godt å ha denne “kjøredoningen” til utebruk slik at hun slapp å bruke bilen i butikken og slikt og dessuten fikk hun så mye bedre kontakt med naboene og miljøet når hun ferdes omkring med denne istedenfor bilen. På kommunekontoret hadde de tilrettelagt slik at hun hadde fritt leide inn overallt hvor hun hadde sine erend og det var alltid en kaffekopp klar når hun ankom kontoret, ja… hun hadde eget kontor hos kommunen, ingen fastlønn men det dryppet stadig inn noen provisjoner, hun var svært meget tilstede i enhvær sak som gjaldt samfunnet og miljøet og dette var bare toppen av kaken som pensjonister og uføre på Hvaler gledelig nøt fruktene av her ute i et av Norges best tilrettelagte skjærgårdsmiljøer for mennesker og omsorg.
Ingen tvil…. Pensjonistlivet var blitt riktig så godt for Catalyzator selv om hun hadde visse grunnleggende savn i sitt liv, men en kan jo ikke få alt her i verden og hun følte seg alikevel svært så priviligert over livets gledelige fylde, for riktig lenge lenge siden var det jo ingen som spådde at Catalyzator skulle kunne bli særlig gammel med sin krakelerte og dårlige kropp men hun hadde hittils gjort alle slike spådommer til blank uberettiget og nådeløs skam 🙂
