Catalyzator taler til helseministeren… og til folket !

( TEMA-UKE 30 hos MILLAN Catalyzator savner å sitte på Kafé )

For noen dager siden leverte jeg inn en søknad på bil med mulighet for å frakte rullestol med håp om å se verden igjen, delta i samfunnet igjen, også utenfor stengarden min… idag leverte jeg inn søknad om slike kommunale TT-kort-greier for om mulig å kunne få sett på bil hos bilforhandler samt å se på bolig i mer sentral beliggenhet slik at jeg kan finne en mulighet til å greie dagliglivet ennå en tid til fremover tiltross for en sviktende kropp og et velferdsamfunn som ikke ser meg og mitt behov for å leve… overleve…

Jeg tror jeg er i ferd med å utvikle en form for “mental panikk” eller en slags “klausdrofobi” fordi det er så merkbart at jeg orker mindre og mindre belastninger og greier meg dårligere for hver måned som går og derfor ser med skrekk frem på den faren at jeg ikke får hjelp tidsnok og rett å slett blir et bevis for min lidelse og behov for hjelp først når det er for sent… Dette skrives jo på “åpent internett” og kan leses av enhver som surfer nettsidene her og jeg gjør dette nå i full bevissthet om at det er min måte å “rope om hjelp” på fordi fastlege og ergoterapeuter svikter sitt ansvar og overser mine behov fullstendig og trenerer de ønsker jeg har bedt om hjelp til for å orke å leve mer i denne situasjonen. Disse såkalte “hjelperne” svikter sitt ansvar og presser meg til å mobilisere livsoppholdelse på tross av defekter og greie meg selv på tross av manglende muligheter.

Og imens så sitter jeg her og misstrives slik at situasjonen også blir en psykisk vond situasjon som jeg tidligere aldri har opplevd maken til. Dette er den svarte baksiden av å bli en byrde på samfunnet og at en i en alder av 45 år må innrømme å ha mistet all kontakt med venner, samfunn, sosialt felleskap, frihet og handlekraft og er i ferd med å miste lysten på å gjennoppta dette fordi en ikke føler seg “omgjengelig” lenger… jeg har ikke mer krefter til å sloss… jeg vil ikke mer.

Jeg har rett å slett mistet grepet….
Jeg “lever” mellom digitale linjer og falske smilis…

OPPDATERING i natten…

Noen kommentarer er ikke som alle andre kommentarer og noen fortjener litt ekstra hedersplass slik som denne fra NisselueVGB idag hvor kopi av dette innlegget ligger til allmen beskuelse og kommentering:

Nisselue synes det er skrekkelig når folk ikke føler seg omgjengelig lenger fordi de kjemper i motbør, alene og utenfor. Man blir preget av dette. Det skulle vært unødvendig hvis kommunen gjorde jobben sin. Når man er syk skal man slippe slikt. Det er veldig vanskelig å finne tilbake igjen når man først har havnet i en håpløs og dyster isolasjon. Nisselue har iallfall gitt tommel!

Cata skulle hatt bil og deltatt på fjernundervisning på Høgskolen i Østfold. De har datalinje. Cata har jo allerede store datakunnskaper. Hun kunne studert hjemmefra, men iblant kjørt inn til skolen og gått i kantina, på biblioteket, tatt en kaffe latte i kaféen osv. Det må være fryktelig å bare sitte hjemme og oppleve å bli glemt. Man skal slippe å føle at de kommunalt ansatte ser på en som en belastning. Man har KRAV på hjelp, KRAV på å inkluderes i samfunnet selv om man er rammet av sykdom. Vi skal slippe å føle oss verdiløse. Cata er minst like mye verd som sine hjelpere i kommunen. Og uten henne er det ikke sikkert de hadde hatt jobb engang. Nå må de begynne å gjøre jobben sin! *nisselue sint*

Skrevet 23. juli 2008, klokken 00.31