14. Juli… Catalyzator har hastverk…
( TemaUke 29 hos Millan )

Det kan bli litt for mye fokusering på ett bestemt område i livet hos undertegnede for tiden å det har sin forklaring i opplagret ventetidsoverskridelser samt oppdagelsen av at det faktisk ikke skal være slik som det er blitt. For over 17 år siden ble jeg altså utstemplet av samfunnet som ubrukelig, unyttig, uønsket og overflødig og måtte på sett å vis greie meg selv, men takk til samfunnet for at jeg iallfall ble tilstått fast lønn og har til “salt på maten” om ønskelig… men andre ting ? slik som bolig, bil, hjelpemiddler av ulike slag osv ble jeg nektet å søke om hjelp til. Hver gang jeg tok kontakt med kommunale kontorer eller trygdekontor osv så ble jeg møtt med: Nei det gjelder ikke deg/din situasjon. Du må nok finne løsninger selv… osv.

Vel… jeg hadde jo allerede lang erfaring i å greie meg selv, fikk ingen hjelp da det var problemer i oppveksten og deffektene i kroppen gjorde sitt merkbare inntog, ingen hjelp i forhold til ødelagt skolegang og andre ting heller og siden en del av deffektene i kroppen er av medfødt karrakter så vil jo det tilsi at en på sett å vis ikke har noe direkte sammenligningsgrunnlag og derfor mangler argumentasjoner til å be/kreve hjelpemiddler for å greie hverdagen. Og foreldre vil jo kun ha perfekte barn så der i gården var det ingen sympati å få. Tiden går… årene går… og på en nesten umerkelig måte så tilpasser en seg for å overleve og holde liv i sin ellers ubrukelige kropp og en kompenserer gjerne med ting, TING som på en måte overskygger det faktum at en er deffekt og skjuler både synlige symptomer samt tilhørende mindreverdighetfølelser og samtidig gjør at en har noe å drive med og som gir en følelse av å leve.

Mine hobbyer var stort sett motoriserte og store og besto av amerikanske muskelmotorer og blank lakk… i tillegg til hestekrefter in natura som jeg også hadde noen av på stallen for selskap og vennskaps skyld, det er utrolig godt selskap i en god venn på fire bein som samtidig kan bære deg rundt i naturen og nyte livets grønne sider i felleskap. Dette gjorde at jeg kunne klare både hobby/fritid og nødvendige dagligelivsting i kombinasjon uten at det ble uoverkommelig i kroner og øre. Når man bor på et småbruk og har egen stall og egne beiter så betyr det at utgifter til å ha slike firbeintinger blir kun noen måneders vinterfor og selv en trygdet klarer det når en trossalt bor i et gammelt bryggerhus med utedo… og bil måtte man jo ha når det ikke fantes buss eller andre transportmiddler så den motoriserte hobbyen ble heller ikke spesiellt fordyrende i disse årene hvor full tank kun var et svakt vindkast i lommeboka.

Vel… tidene er endret samt at kroppen er blitt ennå mer utslitt og pådratt seg ennå fler deffekter av denne rovdriften forårsaket av mangel på hjelp og til sist så må en kapitulere å sette seg ned… og i det herrens året 2001 klarer jeg ikke mer… det er da det skjer (‘o’) Undertegnede begynner å misstrives kraftig etter noen år og innvisterer i telefonlinje, adsl og datamaskin. For å gjøre en lang historie så kort som mulig så ramler jeg altså ut på internett i 2004 og finner etterhvert både likesinnende, likedeffekte, likemenn og kvinner og tilgang til lover, forskrifter, hjelpeordninger osv og begynner på et nytt kapittel i livet mitt hvor nettopp alt dette som kunne gjort mitt liv litt mer “normalt” i alle disse årene nå skal søkes på i alle kategorier fordi dette har jeg jo krav på, og skulle vel egentlig hatt for mange mange år siden om bare disse saksbehandlerne hadde gjort jobben sin. Men så møter jeg motvilje og manglende forståelse, manko på respekt og inkompetente saksbehandlere… nye sluser og filtre og vurderinger i alle retninger og de forstår ikke at det å sitte slik å vente, bli oversett, kastet på dynga og utrangert, de forstår ikke at dette gjør vondt og tar ifra en livslysten…

JEG HAR HASTVERK ! jeg har ventet lenge nok på denne hjelpen og hjelpemiddler som dere har nektet meg i såååå mange år… HASTVERK er ikke alltid lastverk… det er RESPEKT å foreta hastevedtak til fordel for et menneske som har ventet å ventet å ventet å ventet å… og dessuten syns jeg det er urimlig at søknader som er diskutert med saksbehandler som også har fått underskrift for å ivareta søknadsprosedyren og utfylling av skjemaer samt innhenting av nødvendig dokumentasjoner og sende den inn viser seg å ikke gjøre dette fordi hun ikke har hatt tid… ferie… glemt det… eller rett å slett ikke syns jeg bør ha slikt utstyr/hjelpemiddel (‘o’) det er trossalt nå faktisk langt over 2 år siden det satt et par slike utskremte kommunalt ansatte saksbehandlere her ved mitt spisebord og konkluderte med at jeg var for syk/deffekt til å greie meg selv i daglilivet og var for syk til å kunne få personlig assistent slik at hjemmehjelp var eneste de kunne anbefale… Vel… vedtaket ble iallfall gjort et halvt år senere på begge deler, hjemmehjelp OG personlig assistent, men hvor blir det av denne hjelpen ? Kanske på tide å innrømme meg hjelpemiddler slik at jeg kan greie meg selv isteden ? PLEASE jeg savner å leve… NÅ !