01. Juli…
Catalyzator har talent… for å være utilregnelig i gjerningsøyeblikket… (‘o’) huh…
(Temauke 27 Talent(løs) hos Millan)

Dette er en lang historie… Hele Catalyzators liv er fyllt av tankeløse handlinger fra mennesker hun ikke har greid å forsvare seg mot. Den begynner egentlig i Catalyzators barndom men hun blir ikke stemplet med offentlige synlige stempler som ubrukelig før i voksen alder… stempler som faktisk også mangler faglig begrunnelse… men hva gjør vel det ? Som Demokratene i ***** sa: Noen ganger må enkeltmennesker offres for samfunnets… VelVelVel ! og da det endelige stemplet smeller i papiret er derimot allerede de største skadene allerede forvoldet mot hennes liv og fremtid med direkte slag mot hennes kropp og sjel å hun tør ikke kjempe imot av redsel for å bli en ny “Juklerød” (som hun ikke kjente navnet til på den tiden) … hun visste ikke den gangen hvor alvorlig dette skulle ødelegge for resten av hennes liv… og hadde hun visst det så hadde hun nok ikke vært her idag… men hva skjedde egentlig ? og hvorfor ? hun ble misshandlet på skolen, misstrodd og stigmatisert av lærere og oversett, missforstått og kritisert både i hjemmet og av helseapparatet… hvorfor ? Hun var talentløs i eget liv (‘o’) greide ikke forsvare seg…

Da jeg for noen dager siden ble “angrepet” av en meil fra en kommunalt ansatt fordi jeg klagde svært åpenlyst om saker og ting på nettsiden min så reagerte jeg med en smule raskt eksplosiv opplagret irritasjon og harme og gav fyren inn med noter… Vel… Han er kanske ikke så ille, jeg ble iallfall “overtalt” til gi han en tjangs og han inviterte meg jo til å meile ivei min frustrasjon til hans skrivebord… får en ny tjangs her ? til å bli hørt og vurdert fra et nøytralt ståsted ? det får tiden vise… jeg har intet å tape og vil ta det dag for dag å se hva som skjer. Nå er det jo ferietid så det skjer nok ikke så veldig mye før til høsten uansett men jeg kan iallfall referere det som foregår underveis.

Jeg fikk nemlig også en meil idag fra en helt annen kant av landet og som vedrørte en helt annen del av historien om mitt liv, men den minnet meg på et stort ubleket kapittel i mitt liv innen norsk helsevesen… et avgjørende sådann… et som jeg er kneblet av og aldri blir kvitt… og tastaturet fikk en ny giv og mitt nye bekjentskap i de kommunale korridorer fikk en ny meil fra meg og det er denne meilen som jeg sendte til han idag som er årsaken til denne lille mimrestunden her på min nettside i cyberspace ikveld. Dette er nok ikke hans bord… men hvem sitt bord er det egentlig ? når alle vrir seg unna å mitt eneste håp er… *sukk* uansett hvem sitt bord det er så har jeg en viss formening om at denne mannen vet hva jeg snakker om… og det er kanske det viktigste momentet her og mitt håp videre…

KOPI AV DAGENS OFISIELLE MEIL (bittelitt sensurert):
Hei igjen *****-**** ******** ( JazzPianist og greier 🙂
Jada… må jo sjekke opp hvem jeg har med å gjøre… er ikke blitt paranoid for ingenting i dette systemet.

Der kom jeg lett inn på et tema jeg vil nevne for deg som jeg ble påminnet om idag av ren tilfeldighet fordi en tilfeldig surfer ble sittende å studere mine nettsider og så hvem jeg er datter av…

VEL …
Da jeg ble uføretrygdet uten tilbud for hverken medisinsk eller
arbeidsmessig rehabilitering så skjedde det en del ting som med store bokstaver mobbet meg ut av systemet og inn i et liv som trygdemottaker uten rettigheter. (de fleste røntgenfunn og andre medisinske deffekter er undersøkt og kartlagt først etter uførtrygding og fastleger nekter og følge opp spesialisters anbefaling i forhold til behandling og symptomlindring osv) Blandt annet ble jeg, på bakgrunn av ***** trygdekontorets krav, innkallt til samtaler ved voksenpsykiatrisk poliklinikk ved **** sykehus. Samtalene var enveiskommunikasjon og jeg må innrømme at efter et par timer så ble jeg umiskjennelig lei av det tullet. Det er trossalt umulig å samtale med en person som ikke kommuniserer og jeg stanget vel hodet i veggen, billedlig, og gav opp.

Senere viste det seg at jeg var blitt “avhørt” av en sosialkurator og ingen person med psykologisk utdannelse slik som en psykiatrisk vurdering burde tilsi… Og rapporten var iøynefallende “galskap” som jeg umiddelbart påklaget i skriftlig form for å forsvare min rettighet til å bli hørt… men NEIDA… min klage ble arkivert og jeg ble dømt… som blandt annet Psykosomatisk syk… Dette var engang i perioden 1991-1995 ?

Noe av det graverende i rapporten var at sosialkuratoren insinuerte at jeg løy/fantaserte fordi hun ikke kunne bekrefte mine påstander i offentlige registre hun hadde tilgang til og hun samtidig dømte meg på bakgrunn av klesvalg og slike overfladiske ting. Jeg ble aldri hørt… jeg ble aldri trodd… og hennes måte å tolke situasjonen på ble min bane og er den dag i dag grunnlag for flere avslag og stengte dører enn den har vært til hjelp. Hennes valg av diagnose ble for all fremtid min dødsdom og derav det som er årsaken til at jeg etterpå ikke har mottatt noen form for behandling eller symptomlindring av de faktiske skader og deffekter/sykdommer som er diagnostisert etterpå.

Hva gir du meg ?
Vel… du ville ha min frustrasjon på bordet… her har du et av
kapittlene. Dette står muligens ikke i så klar tekst på min hjemmeside men det ligger å ulmer i setninger her og der… det er vondt å rippe opp i men hvilket valg har jeg ? Jeg må enten rippe opp i det for tusende gang ihåp om å finne et hull hvor det sitter en nisse som hjelper meg… eller jeg kan avgå… Alternativt kan jeg begynne på en hevnaksjon å håpe på sikringsdom slik at jeg er sikret tre daglige måltider og adekvat helsetilsyn…

Ja… det norske helsevesen er en fin ting…
/MVH: ********** ****

Meilkopi THE END (‘o’)