01. Juni… Sommer og sol og… vondter og tretthet…

Det er deilig å kjenne varmen i kroppen, at ledd og muskler blir mykere og vondtene i rygg, skuldre, nakke og bein lindres dramatisk mye men samtidig er fristelsen til å mobilisere krefter så stor at det blir en litt vond sirkel. Minuttene ute i sommervarmende sol og nytelsen av natur gjør at det kribbler i min arbeidsnarkomane psyke å jeg har somoftest med meg både hekksaksen og annet verktøy på turene og holder på så langt jeg greier med disse småtingene jeg behærsker fra min sittende stilling i rullestolen. De få gangene jeg lar meg friste til å strekke meg på tå hev for å modifisere kvister i litt høyere regioner får fatale konsekvenser med svimmelhet og tåkesyn og jeg ender somoftest med noen timer og dager innendørs igjen og kvisttelling i taket i uendelig kjedsomhet. Noen få minutter ute… mangfoldige kjedsommelige timer inne med vondter.

Det værste er inntaket av næring… eller mangel på sådant. Jeg blir kvalm og uvel og mister den lille matlysten jeg kunne hatt med påfølgende ennå mindre energi og ennå mindre krefter til å ta til meg næring og den onde sirkelen gnager hull i min tomme romlende mavetass… iblandt gjør tørsten at jeg blir mett lenge før jeg får spist og da frister det alltid langt mer å bare legge hodet på puta å sove… sove… sove… drømme vakre drømmer om et bedre liv… lengte… drømme at mitt liv ikke ble kastet på søppladynga som en utslitt filledukke allerede da dukkeliten var bare et barn… Jeg lurer på hvordan mitt liv hadde vært om legene og foreldre hadde tatt dette alvorlig allerede da det startet ? om de hadde trodd på det barnet forsøkte å formiddle ? kunne enkelte slitasjedeffekter vert unngått ? kunne kompenserende behandling ha bidratt til et mindre ødelagt liv ? kunne jeg hatt det bedre idag ?… kunne ? ville ? ønske ? drømme…

Men det finnes jo possitive ting også (‘o’) foreksempel at jeg sparte 15 kroner idag… fordi jeg ikke hadde krefter til å reise i kiosken å kjøpe meg en SandWich-is… *sukk*… man må bare se det fra den rette siden liksom å da kan jo alt bli possitivt…