16. Mai ble litt anderledes… FlabbeKlemmm…

I flere dager har jeg planlagt å mobilisere kroppen til et nødvendig shoppingbesøk i nærmeste lokalbutikk for å proviantere nødvendig overlevelsesføde for noen uker igjen. Somoftest bruker jeg å handle inn det aller nødvendigste med ca 3 ukers mellomrom mens de sunne smakelige gode ferskvarene har jeg avvent kroppen rett å slett da det er komplett umulig å lagre foreksempel Helmelk og frukt i så store kvanta og over lang tid til at jeg kunne hatt et godt og smakelig kosthold… da må jeg bygge på et kjølerom først og annsette shoppingslavebærer og kokk…

Idag våknet jeg ved 9tiden av smerter som vanlig og var så utrolig sliten og hadde vondt overallt så jeg nesten grein… jeg lå lenge å tenkte på min ussle skjebne og sovnet heldigvis igjen. Da jeg på nytt våknet omkring 11tiden så tenkte jeg at nå gidder jeg ikke mer… det er ingen vits å ha denne daglige kampen hver morgen for å forsøke å presse kroppen til å orke ennå en dag… jeg bestemte meg for å skrinlegge hele shoppingprojektet… “Nabo’n” lager jo til noe middagsmat hver dag så jeg overlever jo bare jeg karrer meg over til henne hver dag ved tretia å spiser der selv om det er en pine i seg selv og langt fra noen behagelig eller fungerende løsning…

Uoffisiellt og usensurert BloggTreff i skogen!

Det skramla plutselig i noe uidentifisert på tunet… å der ramla det altså inn et høyst levende menneske som smilte og ville ha kaffe…

Vi prata og prata og prata… Hvis noen nå i ettertid skulle oppdage et stort hull i hodet på min besøkende bloggvenn så skyldes det et kraftig undertrykkt behov for å prate med et ekte levende vesen hos garasjeboeren og dertil behov for tilkjennegjørelse av livsituasjon og historien om tilblivelse, årsak og virkning, fremtiden og drømmer etc…

Vi testet hverandres automatiske utløserknapper… ( på fotokamera altså (‘o’) og konstanterte at de løste ut samtidig… Undertegnede er den bleke figuren til høyre for han frisktfargede mannen med bart.

Så var tiden oppbrukt og min hittils ukjente, nå kjente og kjære, bloggvenn måtte haste videre på sin ferd og vi samlet hele bloggtreffet til fellesfoto før vi klemmet hverandre farvel for denne gang…

Vi sees forhåpentligvis snart igjen 🙂

Du kan lese mer om Breiflabbens bloggtreffreise HER

Etterord: Uten mat og drikke, duger Catalyzator ikke… men en prat og en klem, fra en ukjent venn, kan ofte få smilet frem igjen 🙂