Om å dø… Den sosiale døden… 
Jeg ble sittende på halvtolv i stolen å se på tv ikveld, noe som faktisk er unntaket og ikke regelen selv om jeg ikke lenger fungerer med min deffekte kropp og befinner meg innestengt i mitt garasjefengsel mer eller mindre 24/7 uten noe lyspunkt å se frem mot, kun falske drømmer og gulrøtter i et fatamorgansk solskinn av løgn. Det var en fantastisk følelsesladet film med: Tom Hanks og Denzel Washington i hovedrollene. I filmen kom det et utsagn som trollbandt meg: Jeg dør sosialt… lenge før kroppen min dør.
Denne setningen satte seg rett i min egen hjerterot. Mitt sosiale liv i et nøtteskall består av hva jeg klarer å oppnå av kontakt via internett med ukjente venner verden over. Mennesker som ikke vet hvem jeg er men som er kun ett tastetrykk unna og som stiller opp med trøstende ord fra sine tastaturer når jeg er nede… gledesutbrudd når jeg viser bilder fra mine korte turer ut i guds frie natur… søte hilsner når jeg forteller om mine to firbeinte samboere… Men virkelige venner… familie… mennesker som stiller opp og vil en godt… kun et stort vakum. Missforstå meg rett, det finnes mennesker jeg er i såkallt familie med men de vet knaptnok hvor jeg bor og iallfall intet om hva jeg foretrekker og trives med i mitt liv og de har sågar alltid benyttet den minste smule av mulighet til å kritisere alt jeg er å alt jeg står for og samtlige av mine ønsker for livet. Det samme gjelder venner, det er blitt et sort hull av manko på kommunikasjon…
Et sosialt liv består av å gi og å ta, å offre og å motta, smil og latter men også sorger og tristesser, et likeverdig felleskap med andre mennesker og respekt. Når kroppen svikter deg, og du ikke har den sosiale fallskjermen omkring deg så mister du lett det lille fotfeste i den sosiale verden som du engang hadde, ingen gir deg den ved ditt sykeleie, ingen løper etter deg og de savner deg ikke ved sine bord… Det eneste sosiale liv du har igjen er dine tryglende forsøk på å få legen til å forstå, forsøkene på å få hjelp via telefon til trygdens hjelpemiddelsentral, kontakt med ergoterapeutene i kommunen og hjemmehjelpen som ikke kan komme på et tidspunkt på døgnet når du klarer å ta imot besøk… Du mister all sosial kontakt med verden, med unntak av hu som ekspederer i kassa på Kiwi hvor du handler inn din overlevelses og nødproviant hver tredje uke…
Jeg tror mange mennesker velger å bestemme sin egen bortang nettopp av slike grunner, fordi de blir jo ikke hørt eller sett og de sitter jo kun å venter uansett… venter på noe som aldri kommer, noe som aldri skjer, noe som aldri blir slik det ønskes… De søker å leter, trygler og ber, men resultatet er likevel at de er uønsket og unyttige og ingen offrer de en tanke mer enn de blir betalt for. Å planlegge sin egen bortgang blir iallfall et siste ord og forsøk på å få sin vilje etterlevd. En skriver ned sine siste ønsker og bestemmer over sine etterlatenskaper som skal komme noen ukjente til gode, de kjente er allerede lagt for hat og gives intet annet enn et håp om at de skal bli bedre medmennesker i sitt neste liv… dersom de får et slikt…
Shit life…
Hehehe Mentalkrem
Jeg hadde ikke vært noen plage for kommunen på msn… jeg orker ikke skrive å tenke samtidig så slike chattegreier er helt håpløse å bruke for sånne entastefingerkløner som meg….
Hei Suspekt
Takk for tankene dine… det varmer å vite at noen har hjerne å tenke med og å se at ikke alle opplever det samme som jeg, noe skyld har jeg også selv men jeg merker også at det å skyve mennesker vekk fra seg øker når kritikk og svik øker og da har en lett for å “kaste barnet ut med vaskevannet” desverre… bedre å ikke ha en venn enn å bli utnyttet ennå en gang… å det er vondt å innse den sirkelens grep om en selv… Jeg har en isnende ensomhet inni meg med et stort hat til de som har sviktet og jeg vet ikke hvor bli kvitt den liksom… skuffelsen… jeg biter den i meg år etter år og stadig øker dens tyngde…
Heisann Ulla
Jaaaaaa Besøk hadde vært koselig 🙂
Du finner meiladressa mi på http://www.catalyzator.net det ligger som et bilde så det er ikke klikkbart, klikkbare meiladresser gir slike reklamerobotprogrammer tilgang til å spamme adressa derfor legger jeg kun ut adressen som et bilde 🙂
Kommunens ansatte skulle hatt sine bruker på MSN, i stedet for sine venner.
KJære deg..
Nå fikk jeg tårer i øynene…. Jeg har selv en venn som ikke har det bra, du var innom bloggen min og kommenterte der.. “Jeg savner deg” heter innlegget.. Det er om en venninne som er havnet på psykiatrisk institusjon. Hun forteller om noe av det samme du beskriver her, folk som bare er blitt borte, nå som hun trenger dem mest.
Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, det er akkurat som om folk slutter å vise kjærlighet når det ikke er noe å hente, noe å få tilbake. Sosialt liv består av å ofre og motta sier du, og ja, det er sant… men noen ganger må den ene gi mer enn den andre, og senere kan det være motsatt…
Jeg tror ekte kjærlighet og ekte vennskap er sjeldent. De som sier de har masse av gode venner, de har sannsynlgivis bare et sosialt nettverk hvor det går i overfladisk pjatt, og skryt over siste meritter. Ekte venner har man ikke mange av,det tør jeg våge å påstå.. de som er ekte har man vært gjennom mange prøvelser sammen med, de har stått ved ens side uansett hvor mye det stormer.
Alle glansbildene der ute… det er så mye falskt… Det er så lett å falle utenfor. Som du sier, kroppen din har sviktet og nesten ingen er der.
Jeg hadde det sånn, masse bekjente rundt meg som jeg kalte venner, men det gav meg tomhetsfølelse. Nå har jeg få venner, og ifølge mine gamle “venner” er jeg blitt usosial. MEn iallefall har jeg noe som er ekte.
Jeg vet ikke hva din sykdom består i, jeg håper ikke du har smerter eller noe. Jeg er glad du er her på bloggen.. Og du har venner, masse venner.. om det så er gjennom skjermen, så hvem skal definere hva som er vennskap og ikke?
Det å møtes på kafe og sladre om siste nytt er vel ikke mer vennskap enn spennende diskusjoner over nettet?
Dette ble litt mer skriving enn je ghadde tenkt. vet ikke om jeg fikk frem noe særlig poeng, ble veldig mye tanker her nå..
Men stå på… DU har firbeinte venner sier du 🙂 Verdens beste venner det.. de svikter aldri..
Vi snakkes håper jeg 🙂
STor klem fra Suspekt
Forresten, har du en mailadresse ? har en hjemmeside til internt bruk. Den er ørlitegrann mer spennende enn bloggen min som jeg omtrent aldri får oppdatert..
Fanen til venner du har hatt som ikke gidder å stille opp når kroppen reduserers, men kjent problemstilling dessverre. Har hatt noen sånne bekjentskaper selv, og jeg er ikke spesielt syk men jeg hadde en periode hvor jeg ikke orket å “ta meg av” vennene mine som de var vant til, da ble de plutselig veldig fraværende, dumpet en del av dem etter den opplevelsen. Forøvrig skal jeg en tur østover i sommer, så om du vil ha kaffebesøk av en middelaldrende kattegal dame så stikker jeg gjerne innom å hilser på deg & pusene 🙂 lover å ta med kake – men den er garantert ikke hjemmebakt.. hehe.
Heisan i nattemørket LilleYam
Vel… det er kanske ikke så mye værre med meg enn med andre men jeg mangler nok et støtteapparat og har rota bort mitt sosiale liv underveis… jeg har gjort en del gale valg og feilprioriteringer å sitter liksom fast i gørra på en måte… å det må å være frisk for å være syk i norsk helsevesen er jo noe vi alle lider under egentlig. Jeg tror nok at ensomhet er en forsterkende faktor på alle problemer for oss alle pluss at alt blir jo dobbelt så dyrt når en er alene… *sukk* blir liksom *dobbeltsukk* før en rekker å innse galskapen… Det blir nok en årnings 🙂 Det er iallfall utrolig godt å ha dere som samtalebloggere her i cyber, jeg føler meg liksom ikke fullt så etterlatt, glemt og kasta på søppla…. Dere er gull verdt :D) Sove vakkert og drømme søtt 🙂 Klem :D)
Hei Catalyzator
Vet ikke helt hva jeg skal si her. Skulle ønske at jeg kunne trøste, hjelpe og ordne opp sammen med deg.
Jeg setter i alle fall stor pris på deg her på bloggen, og din skjebne har gjort stort inntrykk. Kjemper i motvind selv mot trygdesystemet, men langt i fra det du opplever. Det er et tungrodd system, og en skal være frisk for å være syk har jeg funnet ut.
Ønsker at du får all hjelp du trenger, og mange nye gode venner.
God klem er på vei, om du vil ha 🙂
Heiiiiii Sirenia på rehab smiler i solen
å ja… Det hadde vel vært en drøm 🙂 Har forsøkt å få leger til å hjelpe med sånne søknader men det er visst bortkasta på meg virker det som… Akkurat nå ville jeg uansett vært bekymret for firbeintingene… jeg angrer litt på at jeg anskaffet dem fordi jeg kunne jo bare flytta i campingvogn om det ikke var for dem… litt bittert men samtidig er jo dem de eneste jeg har glede av så jeg vil ikke være foruten dem heller, de er jo min eneste sosiale omgang (‘o’) Jeg fikk ikke engang tilgang til rehab før jeg ble uføretrygdet så jeg har liten tro på at noen vil gi meg det nå idag… *sukk*… heia helsenorge… Skulle nesten tro jeg var invadert av pestenes pest og det som værre var… Men… jeg har lagt inn femukers lotto :D) evig opptimist når sommer og sol titter frem :D)))
Hei vennen.
Så filmen jeg også, den var trist og vond. Dro ikke opp igjen før i morges, så nåe er jeg på lånt maskin.
Du burde søke deg et opphold på rehab du også, jeg mener det alvorlig. Har tenkt å få legen til å søke med en gang jeg kommer hjem å sette meg på venteliste.
Det er sosialt også å være på rehab, en velger jo selv hvor aktiv en klarer å være. jeg er overbevist om at du ville hatt både nytte og utbytte av å være her. Klem fra meg som skal inn til kveldsmat. Bare maten hadde du hatt godt av.
Hei Rosa i sommervinden
Ja… skulle ønske en kunne “se det an å løse problemene efter hvert” men sånn har det desverre ikke vert for meg, her har det alltid mått gies opp underveis eller rett å slett avfinne seg med at det var en drøm og bare en drøm. Foreløpig tviholder jeg på drømmen men vet jo at kroppen svikter og uten hjelp så blir det kun samme leksa om igjen. Er jo ikke første gang jeg har planlagt flytting… Det er på en måte et desperat tanke-eksperiment nettopp fordi å bli værende er umulig å nå er det ikke flere krefter igjen til å fortsette liksom… Jeg har flere ganger vert i kontakt med husbanken men uten nødvendige planer osv så får en intet å jeg er ikke fagutdanna arkitekt… har søkt hjelp til planlegging hos kommunen men de gjør ikke noe. Jeg tok kontakt med en arkitekt men han ville visst ikke ta jobben, han uttalte bare at dette nok var enklere å løse ved å flytte… Det virker som om folk tror alt i livet er så himla enkelt når en bor naturskjønt i skogen og har hundre prosent fritid på statsbetalt lønn… Dem skulle forsøkt det i tjue år selv dissa kommunefolka og statsbetalte ergoterapeutene og helsesektoransatte…
*Vinker vakkert til Rosa og håper vi begge ser masse lys i sommertunellen* 🙂
Dette kunne jeg nesten skrevet selv.. Sitter med mye samme følelser og erfaringer som du nenver her selv. I tillegg føler jeg meg som en byrde. Stadig mer som en byrde og en pest og en plage for de rundt meg her hjemme og de som er meningen skal hjelpe meg med ting og tang. Og når en da er så syk at en bare ligger og ikke greier noe som helst omtrent, så får en jo sine tanker.
Men vi må jo bare holde motet oppe. Ta en ting av gangen, så løser problemene seg sånn litt etter litt. Det “bare” hoper seg opp litt.. iblant. Men det er godt når en får tatt for seg ett og ett problem og blir ferdig med det og kommer videre. Da er en jo glad en har holdt ut.
Ser dere nevner husbanken her nede. Jeg fikk tilskudd til utbedring og tilrettelegging i fjor, og fikk noe for en del år tilbake. Hvordan disse reglene er i forhold til andre områder som å flytte i egen bolig aner jeg ikke, men sikkert lurt å spørre. Så finnes jo også omsorgsboliger. Men alt dette kjenner jeg ikke særlig til, så skal ikke uttale meg mye om det.
Håper du finner håp og mot igjen til å stå på. Det er fryktelig vanskelig til tider, og en blir like fryktelig sliten og lei. Håper likevel du kommer deg gjennom ved å “sette den ene foten foran den andre”, så må vi bare inderlig håpe og tro det løser seg etter hvert med alt.
Stor klem 🙂
Har samtalet flere ganger med husbanken Sandri
Det er så mye regler og krav at her jeg bor er det visst umulig å få noe hjelp fra dem og dessuten krever de plantegninger og slikt å der har jeg forsøkt i snart ett år å få hjelp via kommunen og ergoterapeutene… *sukk*… Når det gjelder nybygg må det først være bygget før jeg kan få “refinansiert” i husbanken og da stopper det fordi jeg får jo ikke lån til å bygge… Dessuten står jo denna fordømte formuen i veien og den innehar dessuten en utgiftside jeg må fortsette å betale på… bastet og bundet… jeg forsøker å sprelle så godt jeg kan… finner nok ei glippe i spaghettien med tid og stunder… må bare skifte sprelleretning noen ganger først. 🙂 Ta deg en velfortjent hvil og tenk på noe behagelig i solnedgangen 🙂 om noen dager nå så får jeg besøk av en megler igjen som skal vurdere “nødhjelp” og se om vi kan trylle litt med fremtiden…
Spaghetti skal spises ja, ikke være påkledning man skal vikle seg ut av. Men du? Siste mas fra meg i dag. Hva med en fon til Husbanken likevel? De både refinansierer og gir lån til utbedring/nybygg tilpasset funksjonshemmninger. Du er jo det samt ufør. Det kan være løsninger ser du. Be om å snakke med en saksbehandler og forklar problemet ditt. Plutselig er det noe som kan løses.
Cata, ha en god dag videre OK? Nå må min utgåtte kropp i horisontalen igjen. Det er skjønt å være utpakket igjen, men du verden som det knotet til kroppersen. Heldigvis er det bare jeg som skal bruke den da hehe 😉
Hehehe Optimismens klare førsteleder: Sandri
Refinans… da må en ha betalingsevne å det er ikno igjen etter alle utgifter og skatter og såntno. Du vet… slike utgifter som påhviler eier av eiendommen selv om eier ikke bor der og formueskatten osv å derfor er jeg blakk på sett å vis. (‘o’) ikke bare “på sett å vis” men egentlig ennå blakkere å da får man jo ikke lån vet’u. En person som dessuten har såvidt stor formuesmasse får heller ikke tillskudd eller sånn økonomisk hjelp så jeg er kneblet på alle kanter… Nissen vil nok gjerne hjelpe til men samtidig så er nissen det største knebelet og det er jo litt vanskelig da nissen også er den eneste som faktisk har hjulpet meg på sett å vis selv om hjelpen er et kneblende fengsel… *sukk*… snakk om spaghettie…
Jeg må gruble litt på dette. Det fins boliger for nisser og da. For de som har kommet opp i en viss alder og trenger tilsyn bl.a. Du skjønner? Sette hardt mot hardt sier jeg. Det får være grenser for bremsespor andre lager sier jeg og. Du skal leve cata ikke bare eksistere. Du har maaange år foran deg og de skal du jamen få unne deg også altså!
Muligens gjør jeg vondt verre nå, ække meninga DET! Kan du refinansiere det du har nå? Hjelper det noe? Jeg vet hvor inn i hampen vrange bankene er. Jeg har med vilje ikke kommentert deg om dette for jeg blir faktisk forbanna og det hjelper nada. Har du sjekket med Husbanken da? Du er ufør og er muligens av dem som kan få hjelp videre skjønner du. det er en rekke fiksfakse lover og regler og tilbud for de rette personene der. Både til bygging av nytt hjem tilpasset funksjoneheminger og annet. Jeg ække rett der heller – urk. Ikke ennå. Jeg har ikke gitt opp håpet. 😉
http://www.husbanken.no
Hehehe Vi får treninga i kryptiske diskusjoner
Alt er mitt… alle utgifter også, både ditt og datt og kommunale og statlige på hele rukklet. Men friheten til å selge/flytte har jeg ikke, det blir isåfall dobbeltblakk fordi stat og kommune har utpantingsrett å derfor hjelper det ikke å flytte fra utgiftene som er pålagt meg uansett å de er store på dissa husene…
NÆ… meg i vogn kan bli rene skandalen av frysihjel selv midt på sommer’n… Men det er et eksempel på et ønske ut av “fengselet” liksom… Trist å måtte innse at hjelpen en har fått på en måte også er et fengsel av frihetsberøvelse men sånn er faktisk realiteten. Å kneble sine barn fordi du selv ikke tør å bo alene må være toppen manglende omsorg… Næ… ikke bra detta fordi en blir ødelagt mentalt og har kun en utvei, flukten… Et friskt menneske med arbeid og inntekt kan klare å bryte ut og å flykte, men når du er deffekt i kroppen og kneblet økonomisk så må du bare sitte der å vente… en håpløs tap-tap situasjon egentlig. (det var dagens realismeshow fra garasjen… tune in next week at the same stasion on the same channel and get it one more time…) *ler av meg sjøl å min dumskap i å tro på julenissen*
Ok, jeg skjønner jo tegninga da. Skal ikke spørre så mye mer. Bare tenker det er en advokatmenneske i nærleiken som kunne ta den andre delen? jeg skjønner ikke at du skal sitte med alt sammen nemlig. Enhver utenfor skogen skjønner du har mer enn nok med ditt liksom og med god grunn: kjenner jeg blir litt amper på dine vegne cata. Kan du selge ditt uansett? Eller henger det i hop? OK, nå spør jeg jo igjen – urk.- Beklager. Mail er en kjekk ting om ønskelig 🙂
Vet du, hadde jeg ikke hatt barn, bodde jeg nok i en romslig campingvogn selv. Helårs sak på rot. Tenk så lite å holde orden på da gitt, jeg som misliker å vaske og rydde og må bare ha det ryddig og rent rundt meg lell hahaha. Har myst mye på sånt på finn.no altså. Drømmen er jo å skaffe meg vogn en dag uansett. det er utrolig hva de har i disse forteltene sine altså. rene påbygg jo hahaha.
OK, jeg syns jo ikke du skal avfinne deg med en vogn da. det var mest fleip cata, men altså ja. det andre kan jeg ikke se er ditt ansvar. Du skal da ha ditt liv videre??? Jeg går IKKE til grunne for andre lenger. ALDRI. Unga mine ja seff, men andre nei. Den tid er forbi en gang for alle. jeg som du har ordnet opp og styrt på vegne av uendelig mange i mitt liv. Helt greit, men nå gjelds det å ta vare på en selv makismalt for som du så sørgelig vet, er det ingen andre som trår til. Er man egoist for å ville overleve og leve så bra som mulig videre? Absolutt ikke. Tenk på deg selv cata – jeg mener det seriøst. Vi er opplært til å ta alle andres byrder altfor mye og lenge.
Njæ… Jo kanske litt på kanten å ta alle detaljer på nettet liksom…
I korte trekk er alt omtrent sånn fordi jeg får ikke lån, ergo må jeg vente til et salg kan gjennomføres. Nissen’s ønsker vingler å jeg må bare vente… NÆ… det er et slitsomt møkkaliv noenganger å hadde jeg ikke hatt Gul og Schwart så hadde vogn bak bil’n vært løsningen en stund. Men hvem vet… Kanske det er løsningen uansett for da blir Nissen alene å på en måte nødt til å gjøre noe selv for å endre situasjonen… Joda… Kaffe på campingterassen kan være vel så bra det Sandri og iallfall om jeg får plass inærheten av dit jeg vil uansett :D)))
Denne medflyttende nissen ville bo i området der dere er nå en tid videre? Mulig jeg fantaserer igjen da – kremt. Må den eiendommen selges først? Hvis nissen vil bo i området der videre – for det kan jo også tenkes – er det OK for deg?
Muligens ikke stedet å spørre om dette på, men holder meg til juleord i det minste.
Cata, det er gode dager og tunge dager og du har hatt din dose og overdose av de vonde. Undere skjer da. Jeg tror altså på sånt ennå. 🙂 Muligens er jeg gal, hvem vet, men de gærne har det godt sies det og jeg kan jo skrive under på det da hehehe.
Sandri Gode snille søte
Jeg har nok høye krav ja… De som er tilsalgs er nybygg med flere etasjer og slike som koster både skjorta, jakka, buksa OG skoa… Det tyngende er ikke mine krav egentlig men den berømte medflyttende nissen… Jeg må jo først skaffe den en bolig å det er igrunn der jeg sliter fordi jeg har ikke krefter til begge… Men kommer tid kommer råd og jeg håper det løser seg underveis. Vil jo helst slippe å flytte mine firbeinte samboere flere ganger… Det ordner seg nok… Klemmer gode Sandri og gleder meg til kaffe på terassen i solnedgangen 🙂
Noen ganger slår virkeligheten innover en og tar pusten fra en stakkar. Jeg skjønner dine følelser Cata. Derfor har jeg også sagt og står ved, at du er blant de sterkeste menneskene jeg vet om. Betyr det at du alltid må være sterk og tåle alt? Absolutt ikke. Derfor håper jeg du ikke oppgir drømmen om et annet liv et annet sted.Jeg vet det er tungt og krever mye og tar tid, men du klarer det. For jeg tror virkelig på nye starter. På at man kan lettere skape seg en annen og bedre tilværelse, når man røsker seg ut av et utgått hengemyr.
Der du bor nå, langt ute i skogen er du ekstremt utilgjengelig også. jeg tror ikke det er bra for noen i lengden med mindre man vil være eremitt. Jeg tror du vil fikse mer lyd og mennesker i nærmere avstand, et annet sted og.
Og kanskje du må senke kravene dine cata? Kanskje du må se på enklere og like gode løsninger? Jeg vet jeg har måtte senke og senke og til slutt har jeg nektet å senke mer hahaha. Men for hver gang jeg senker lista, føler jeg samtidig større frihet for jeg blir mindre og mindre avhengig av ting og tang og innfløkte omstendigheter. Hvorfor tenke nybygg ennå? Hva med å finne et fint egnet hus ferdig oppsatt og klar og så eventuelt tenke nybygg? Noen drømmer tar bare lenger tid, tenker jeg og du fortjener det aller beste cata, men kansklje på veien til noe bedre, lager du deg for mange tunge steg her og nå?
Jeg vet ikke, bare tenker høyt da. Og uten at det er noen trøst, er det veldig mange som har sitt soiale liv via nett. Mye av det da. det er slik mange overhodet klarer å ha kontakt med andre, av lignende grunner som dine. Sånn burde ikke livet vært, men slik er det for altfor mange i rike Norge. Jeg kunne kaste opp cata over hvordan mange syter og klager og har det så forbasket godt på alle måter. de ser ikke sin egen rikdom der de flyter rundt i sin egen kloakk. DET er trist det. Tristere enn mye annet. Jeg er glad jeg er rik i sjela jeg.
Og jeg ser jo frem til å sitte på verandaen din et sted og drikke kaffe med nybakt krydderkake til ja 🙂
Klem i en ny dag skogsdamen. Vi gir ikke opp ennå! 🙂