08. April… LIVSGLEDE
TemaUke 15 hos Mentalkrem

En kortfattet men alikevel altomfattende oppsummering hvor jeg føler for også å inkludere livets sorgfaser og snubblestener som gjennstand for å identifisere gleden over å leve 🙂

Slik kommenterte jeg omtrent et innlegg i denne ukens tema hos Mentalkrem og jeg undres på om ikke jeg kommenterte mine egne tanker også som farget denne med en tolkning… Det er jo et sannhetsord at en ser ikke solskinnet før det har regnet… vann smaker best når en er tørst… når nøden er størst lærer naken kvinne å spinne… eller var det kaldt ? VelVel… det er nå iallfall slik fatt med oss mennesker at vi har lett for å skrike etter godhet og glede når vi har det som tristest, men når vi har det helt superfint så glemmer vi ordets betydning og hva egentlig livsglede betyr i våre liv… om ordet har noen betydning ?

Livsglede… Livslyst… Gleden over livet og lysten til å leve det ? Hva er det som skaper disse følelsene og tanker omkring dette ? Det er iallfall ikke alenehet, det er jeg overbevist om etter å ha levd og lever i denne aleneheten i så lang tid at det nesten føles som flere lange livslengder… Man kan trives i sitt eget selskap, man kan trives i ensom majestet, man kan trives alene… men ensomheten kan ta livsgnisten fra selv den gladeste gjøgler og galgenhumoren er dens siste samboer. Og ikke minst: hvem kommer med vann og mat når du ikke er i stand til å reise deg fra sengen og du ligger der badet i din egen feberfantastiske bremseveske, utmattet og rådvill og kun har ett eneste ønske: soooooove eeeeeeevig ? ingen… absolutt ingen… Du må selv være din egen livgivende pleier og mentale rådgiver… du må selv stå for alle avgjørelser og planlegge alt… du må selv hente spybøtta og helst gjøre det før du spyr i senga fordi du har ikke krefter til å reise deg opp å skifte sengetøy… du må greie å krabbe deg ut på do… alt må planlegges for enhver evntuallitet og mulig hendelse ellers risikerer du å møte stengte dører i ditt eget liv, dører uten mat, kraner uten vann, ovner uten varme… liv uten glede…

Galgenhumor går ikke hånd i hånd med livsglede… den har sitt utspring der livsgleden har smuldret bort og overlevelsesinnstinktet tar over styringen, for overlevelse er et innstinkt så sterkt at ikke engang ensomheten klarer å drepe den med sin avmakt. Den sørger for at du svelger overlevelsesvann, den sørger for at du puster overlevelsesluft og tar til deg det aller nødvendigste av overlevelsesføde og lukker døren slik at du ikke skal fryse ihjel… å frysedø er visst egentlig bare søvnighet og søvn og bortevekk… å sultedø er visst også bare tretthet og utmattelse og søvn og poff… men da slipper du å fryse først (‘o’) Det er nå klimatisk sett blitt varmere her i Norden, sier ekspertene, å det gjør det ennå vanskeligere å frysedø med vilje om du har mistet din livsglede… og i og med at jeg også har klart det halsbrekkende stuntet å gå opp to kilo nødvendig kroppsmasse på min skranglete hengselskropp så vil det altså ta ennå litt lengre tid å sultedø… jeg er med andre ord ganske misslykka i min ensommelige kjedelighet å får nok ta til takke med min trofaste og gode samboer: Galgenhumor min venn og livsledsager en stund til mens jeg planlegger videre 🙂

(‘o’) “note to self:
Husk å kjøpe en ny påsa liv med glede og en sekk dassruller”

Slik er galgenhumoren din livsglede og venn og partner den siste delen av veien, enten veien er kort eller lang, galgenhumoren tar din hånd og gir deg den tryggheten og gnisten som livet ikke ville la deg få del i og du kjenner at du greier en dag til… en dag til i ensomhet… en dag til med savnet etter livsgleden som har blitt stjålet fra deg en dag mens du trodde den var der for evig og ikke holdt godt nok øye med den… du hadde tilåmed glemt å forsikre den. Er det forresten bonustap på tapt livsglede ?

Min kjære Galgenhumor ! Du gir meg styrke til å fortsette… du gir meg alibi til å ikke innse sannheter… du gir meg tidsfordriv slik at jeg ikke har tid til å tenke på alle tapene og du hjelper meg til å overse bitterheten… du dekker over mine savn med din ironiserende og feige latter og ditt stenansikt gir meg varme, trygghet og ro… du lar meg beskrive sannheten i tredje person når følelsene blir for intense for å slippe å ta til tårer og du hjelper meg å vise verden hvem jeg er… eller var, om jeg husker rett ? og du kompenserer for alle de tapte mulighetene og drømmene som ligger langs veien ett sted i ei grøft i en tid i en gåte i et rom hvor jeg tilfeldigvis ruslet forbi en gang for mye… forbi… jeg så ingenting der jeg var blendet av materialistisk hyperglad kjøpelyst og passerte livsgleden uten å ane konsekvensene av min valg som hvisket forsiktig til hjerte mitt…

Var det livsgleden som kjørte der ? bruuuuuuoooooammmm…. kan jeg få påfyll ?