TEMAUKE 14 hos MENTALKREM
Et nytt selvsentrert sutreinnlegg fra Catalyzator…

Det kan være ensomt å være alene…
Jeg er på sett alltid alene om alt, daglig mat og drikke samt enhver avgjørelse og alt som må planlegges eller regninger som må betales er ene og alene mitt ansvar, men ensomhet er noe helt annet. Når ensomheten griper tak i sinnet ditt i kombinasjon med en slik alenehet så kan det gå aldeles galt fordi du er jo alene om å ta ansvaret for deg selv å det finnes ingen rundt deg til å vie deg oppmerksomhet eller omsorg, men jeg tror de fleste ikke tillater en slik ende på sin ensomhet, de vil nok heller ta grep om sitt liv for å minske konsekvensene av sin alenehet.

Noen mennesker har ikke naboer…
Jeg har ikke naboer, kun en “fiktiv nabo” som bor i et hus ca 70 meter unna og som egentlig er min mor. Som nabo er hun ubrukelig, som mor var hun engang en mor, hun er blitt gammel og deffekt og har behov for både hjemmehjelp, venner og omsorg og hvem er der for å gi henne det? Hun har en vellykket sønn med en vellykket kone med tre vellykkede voksne sønner som hun har forsøkt å hjelpe med barnepass og ferietillskudd i alle år og hun har også fra tid til annen overtalt de til å hjelpe henne og hun har betalt de for den hjelpen de har hatt tid til å yte henne men nå som hun virkelig er i stort hjelpebehov… ensom… den eneste hun har i sin nærhet fra tid til annen er et ennå mer deffekt menneske som knaptnok står oppreist noen minutter daglig… alene i nabohuset 70 meter unna…

Enkelte mennesker er deffekte allerede i ung alder…
Jeg ble deffinert som 100% ufør i ung alder (Lenge før jeg fyllte 20 år) på grunn av deffekter i skjelett og sirkulasjonsorganer og har egentlig alltid hatt behov for hjelp i alle år men jeg ble desverre ikke trodd av familie og venner og de fleste (alle) vendte meg ryggen på grunn av det de bedømte som overlegenhet og psykisk sjukdom og at jeg aldri orket å være med på “noe morro” og at jeg sviktet de fleste familieselskaper osv. Til tross for legeærkleringer og helseattester og trygesystemenes domsavsigelser med 100% uføretrygd så ble jeg ugglesett og utskjøvet og oversett og måtte greie meg som best jeg kunne alene, noe som ikke er så helt enkelt på en slik lav trygd når en ikke har kunnet arbeide seg opp pensjonspoeng og etablere seg med bolig og hjem…

Mennesker uten fallskjærm…
Jeg er altså hva de kaller ufør, ubrukelig, unyttig, u, u, u, men jeg er jo et menneske med tanker og følelser og ikke minst har jeg behov for både tak over hodet og mat på bordet. Som de fleste vet så bor jeg i en garasje, en ganske koselig garasje med dyrere kjøkken enn hele garasjen kosta å bygge… kanske jeg har blitt litt psykisk sjuk underveis, det som forundrer meg er menneskers ønske om å tråkke på et deffekt menneske, stjele dets siste verdighet og plyndre ut alt det måtte ha av verdier. Som om ikke et slikt menneske var ensomt nok fra før så vil de liksom understreke dets alenehet og bevise at det ikke få¨r noe hjelp uansett hva som skjer…

Jeg kunne ramset opp utallige eksempler på hendelser av gravalvorlig karrakter hvor ethvert menneske med normalt gangsyn og bittelittegrann empati ville strukket ut en hjelpende hånd, men jeg ble isteden dolket i ryggen eller bare oversett…

Jeg er den som strekker ut en hånd…
Jeg er den som ikke ser ensomheten i aleneheten…
Jeg er den som svikter meg selv for ditt velbehag og din trygghet…
Jeg er den som konstant flykter fra min egen ensomhet i min egen alenehet…