10-11-12. Mars… noen dager er nesten bare bilder…

Noen perioder er kroppen langt værre enn andre perioder å da er det jaggu ikke enkelt å være singelboende, resultatet blir da at: sulten og tørst men sove først… og da går jo bare dagene… men en og annen titt i vinduskarmen hender det en får snappa til seg og i beste fall klarer en et besøk over til “Nabo’n” og middagsbordet også…

Den Gule Bergenseren syns det er spennende å studere vannedløpet fra verandaen hos “Nabo’n”…

…mens den Shwarte annengenerasjons innvandrer’n fra Fredrikstad er litt mer avballansert til hva som eventuellt måtte foregå over hodet på han…

Når du har lagt ut litt frossent gammalt tørt brød på fjellkula utenfor kontorvinduet kan det bli kamp om godene når de tiner… og er du våken og har kameraet klart så kan det også bli bilder…

Å bo slik ute i skogen, uten hverken utsikt til bedring, hjelp eller nødvendige ting og tang er faktisk å sammenligne med et fengsel av den litt gammeldagse sorten… jeg mangler stort sett alt det som de innsatte i norske fengsler får fordi norsk helsevesen yter ikke slik omsorg og iallfall yter de ikke noe som ligner respekt, og jeg som er syk har ikke krefter til å kreve slik som de innsatte / kriminelle har. (De kriminelle har dessuten advokater) Her er kun det jeg makter å skaffe selv og det blir stadig mindre og mindre… å det eneste jeg faktisk ønsker meg er å orke å være ute, ute i skogen og lytte til naturen og snuse inn alle luktene fra verden…

Gribbene begynner å sværme… husj husj husj… jeg jager de bort med min lille rest av håpet som svant… husj husj… gribber på to ben som beregner sine angrep for å dekke sine egne materialistiske behov… husj… Jeg flykter inn i skogens lune beskyttende fange… det piper i brøstkassa, det romler i tarmene… ingen hører, ingen vil se… jeg føler ingenting i skogen, blir bare borte…

Life goes on…