09. Mars… et personlige bidrag til serien (temauke 11): Mentalkrem’s Tema: PUBERTET

Pubertet: i mang et oppslagsverk kan en finne forklaringer og definisjoner på og omkring ordet pubertet men ingen av disse forklarer det et menneske opplever som sin egen pubertale livsfase… Jeg vil forsøke å forklare min. Den startet sent… muligens fordi mange av mine problemer i oppveksten førte til at jeg ble værende i en barnslig avhengighet som igjen skapte en del problemer samt at jeg ikke fikk hjelp til å løse problemene jeg hadde fordi jeg var omgitt av mennesker som antagelig var av den oppfattning at man lærer best ved å finne egne løsninger samt at jeg følte det svært belastende og ikke minst flaut å innrømme at jeg hadde vanskeligheter. Den hjelpen jeg ble tilbydt var økonomisk bistand dersom jeg argumenterte godt nok.

Allerede som lite barn ble jeg oppdratt til å greie meg selv og å argumentere i kroners verdi dersom en skulle ha den minste mulighet til å oppnå en bistand i form av noe som helst hjelp… dersom noe ble bedt om ble det omgjort i sparte penger eller kroners verdi eller fremtidig avkastning, noe som ble fatalt misslykket da det faktisk forårsaket min avhengighet av andre menneskers hjelp som kun føles riktig dersom det er jeg som yter praktisk bistand til de andre uten valuta tilbake… jeg ble en arbeidsmaur for å bevise min verdi i noe som kunne omgjøres i kroner av andre. Ergo: en ond sirkel av selvutslettelse…

Merk at ordet oppdragelse ikke nødvendigvis er hva en eller flere voksne har ment å lære sitt barn… men derimot hva de har forårsaket at barnet har erfart og lært. At barnet attpåtil blir mobbet ut av skolen av medelever og misstrodd av lærere gjør ikke livet for barnet noe lettere å leve når ingen forsvarer det… og tilsist var dette barnet født med noen deffekter i skelett og kropp som legene ikke undersøkte før barnet var passert de 20 år og fikk akuttproblemer som avdekket langt mer enn forventet og skadene var da forværret på grunn av belastninger i oppveksten som aldri skulle vært tillatt. Resultatet: Født ufør, ung ufør, lev på trygd du å hold kjeft…

Tilbake til pubertet… og mine opplevelser… de jeg helst vil glemme og skulle ønske jeg kunne slette de fra min levende påminnende hardisk… de opplevelsene som føles urettferdig av meg å klage over fordi det finnes så utrolig mange mennesker i verden som har det mye værre… foreksempel min mor, min mor mistet sin mor da hun var tretten år og fikk en stemor og ble sviktet av sin far som ikke tok henne til forsvar mot stemoren… min mor var også i egne øyne overvektig og alltid på slankern og advarte derfor meg mot den samme skjebnen jeg garantert ville havne i… å mange slike eksempler som gjør at jeg ikke kan klage på eller klandre min mor fordi hun har jo hatt det så mye værre enn meg… kort fortalt manglet jeg aldri tak over hode, men det opplevdes ikke som et hjem fordi jeg vokste opp i et hus hvor forelder, min mor, drev næringsvirksomhet på hjemmekontor og jobbstøy ofte til langt på natten og ut i morgentimene med regnskapsføring på gammeldagse summeringsmaskiner som braket i bjelkelaget for hvert tastetrykk… Jeg manglet ei heller aldri mat eller klær.

Det var ingen økonomisk nød i mitt hjem takket være mine foreldres iherdige innsats som arbeidende begge to. Men det var en konstant økonomisk fokusering og oppmerksomhet som rådet, det var ingen krangling og ei eller alkoholforbruk i hjemmet. Hva var det da som var så fundamentalt galt ? jo… respekt og omsorg føltes fraværende… det å føle seg trygg og at noen forsto var ukjent… jeg føler nå i ettertid at det er min feil at jeg ble som jeg ble og at hjemmet ikke føltes som et hjem… et barns feil at det ble født… et barns feil at det tisset i senga… et barns feil at det ikke turde gå på toalett hos andre eller på skolen… et barns feil at håret grodde til langt å måtte klippes… et barns feil at det ikke fikk sove om natten… et barns feil at det er mørkeredd… et barns feil at det ikke blir tjukt av å spise for mye til tross for utallige advarsler… et barns feil at en knekkt arm ikke ble røntget før etter en uke til tross for hysteri og gråt… et barns feil at all ryggvondt og medfødte defekter ikke blir oppdaget årsaken til av leger som ikke blir rådspurt… et barns feil… alt er barnets feil… å det tok meg førti år å forstå at det er ALDRI BARNETS FEIL… men da var det for sent for meg… jeg opplevde aldri min pubertale livsfase… jeg er i den ennå å leter etter et fotfeste, etter respekt og omsorg, leter etter den varmen og tryggheten som kan gi meg troen på at det ikke er flaut å gråte når en lider å har det vondt… en leting etter å slippe å være alene om alt ansvaret… jeg leter etter et hjem.

___________________________

DIKT FRA SIRENIA

Veien hjem

Veien hjem, var lang og tung.
Sporene var utydelige,
og du gikk omveier og feil.

Veien hjem, var utfordrende og krevende.
Noen prøver å hindre deg,
i å komme fram.

Veien hjem, var farlig og stygg.
Du må ikke drukne nå,
underveis mot målet.

Veien hjem, er hos deg selv.
Du er din egen trygge hule,
som skal gi deg kraft.

Veien hjem, blir tydeligere nå.
Det gjelder å finne de rette,
til å være hverandres speil.

Veien hjem, er hos havet.
Stolt, vakker og sterk,
løfter bølgen deg hjem!