14.Februar…
…….happy valentine….
Etter noen døgns mer eller mindre komatisk søvn og utslitthet på grunn av planlegging og forsøk på kontakter i meglerbransjen og besøk av rullestolrådgiver og ergoterapeut var jeg igjen såpass våken at jeg vurderte å skrive et bittelite vlågginnlegg… Men da snubbla jeg visst i et nyhetsoppslag å ramla liksom i et høl igjen… Jeg er intet overdrevent lykkelig menneske… Jeg undres på når jeg glemte smilet mitt og hvor ? Når jeg leser DETTE føler jeg et sterkt vondt minne, ett av alle arrene fra oppveksten, de opplevelsene som former deg og gjør deg til et selvstendig individ og viser deg livets farger… eller sort/hvitt… og gråten sitter tett opp mot halsgropen uten å få utløp, det gjør så helvetes vondt å lese… som å oppleve episoder igjen og igjen og igjen… blir aldri kvitt det liksom, kanske det var der det hele startet ? kanske det hjelper å fortelle det ennå en gang ? … en av alle disse vonde episodene… ennå en gang…
(Illustrasjonsbilde lånt fra internett)
Jeg var omkring 10 år gammel å gikk på Vang barneskole i Rygge i Østfold. Der var jeg en av ti elever i klassen som hadde skolens rektor som klasseforstander og en av medelevene var rektors sønn. I skolegården fantes blandt annet et ganske populært klatrestativ og oppå der var vi ofte, også denne dagen rett før det ringte inn etter store fri. Jeg og rektors sønn var øverst deroppe og han dyttet meg ned… jeg landet forkjært å fikk en ubeskrivelig smerte i høyre skulder.
Inne i klasserommet ventet helsesøster fordi denne dagen var øremerket vår pirkèprøve og jeg ba gråtende om hjelp… hun tittet på armen å kallte meg sutrete og at dette var bare et lite slag, jeg fikk aller nådisk lov å bytte til å få pirkèprøven på venstre arm… aller nådigst… jeg var tydeligvis bare ei pyse i hennes øyne.
Jeg skal ikke gå i detalj om dagene som gikk derefter og smerter jeg led av men jeg kan referere min mor som kallte meg “hysterisk” og at jeg lot ingen komme i nærheten av meg… Efter en drøy uke tok min far afære og tok kontakt med en venn av seg som var røntgenlege på Moss sykehus og jeg ble da invitert til å sjekke armen i røntgen…
Overraskelsen var nok stor hos min far da røntgenbildene viste gjennomgående brudd rett nedenfor skulderleddet. Det vondeste med hele denne episoden var alikevel det å bli oversett… ikke bli trodd… gjort narr av og utledd… ingen irettesatte skolen eller helsesøster i ettertid… ingen gav meg et undskyld… ingen så at jeg fremdeles hadde smerter… langt langt dypt inni meg… ingen… Hadde det enda kun vært den ene gangen… men nei… det har gjentatt seg gang på gang på gang gjennom livet mitt å jeg vet ikke hvordan stoppe det…
Ok, stikker innom igjen hvis jeg ikke sovner.
Sandri, Rosa, Kawanor, Sirenia
Jeg holder på med noe….. har vært på “langtur”…. prøve å få ut referat ikveld…. prøve….. ….zzzzZZZZZZZ (‘o’)… huh….
Så taus idag Catavenn? Må bare innom å se etter deg, er alt bra, så bra som mulig? Vinker vakkert i freddan.
Gjorde en viktig oppdagelse i dag,,om man klikker på koden,kommer det en ny kode,så kan man klikke helt til man e sikker på at DEN klarer eg……Dæken,,livet lever….Hadde ittno spess å si,,som vanlig,,,MEN kan fortelle om katta til noboen,den er spess,(og flott),den hører til de som har hatt “endel” opplevelser i livet,(sansynligvis),ser man den på dagtid,mens det er lyst(det gjør man skjeldent)så sniker den seg avgårde,,,men i mørket er den helt Konge og hersker i gata,,,Har jakta på den ei stund (med fotoapparat) men har ennu ikke fått no skikkelig blinkskudd……………vel,,d var bare d,,,,,,likksom..
Hei:)
Vondt å lese om den lille gutten, og vondt det du har opplevd. Ekstra vondt når det er barn som ikke kan forsvare seg i det hele tatt, er fryktelig vondt ikke å bli hørt og trodd, det er ikke lett å glemme. En føler seg rimelig alene og forlatt da..
Har funnet meg i mye oppover årene jeg også, men underveis bestemte jeg meg for at jeg ikke ville finne meg i det mer. Ble lei av å bli tråkket på, føle meg mindreverdig. Fant ut at jeg bestemmer selv hvem jeg vil omgi meg med, at jeg ikke må godta alt mulig. Det funker til en viss grad, men i enkelte situasjoner så har en liksom ikke så mye valg.. en må bare gjøre det beste utav det. Men forsøker også slik en annen nevnte lignende her tror jeg, å rose og takke når jeg ser det er ting som er bra og funker, når jeg får grei hjelp. Tenker det kan komme både meg og andre tilgode seinere.. Tror det er veldig mange som har vonde opplevelser overfor personer som gjerne/vi føler”står over oss”..
Pass godt på deg selv, god bedring og god helg:)
Klem
Hei i dagen Cata! Her i Oslo skinner jammen sola igjen og det er noen plussgrader utenfor stueveggen i noen timer. Det føles godt. Begynner jeg å like våren igjen tro? 😉
Natten min ble veldig kort, før og etter, men det går bra kjenner jeg. Du da? Hvordan er dagen i dag?
Drøm vakkert Sandri
Kos dere med karnevalmorro :))) å nyyyyyyyyt vinterferien 🙂
Hvil deg Cata og reis deg igjen! Jeg vet du klarer det, så får vi stå her i ytterkantene og heie på hverandre når det butter sant?
Klem i kvelden igjen! Må i seng for i morra tidlig skal jeg pynte et skjellet hehehe. Jada, vesla skal ha karneval på skolen, så er det vinterferie og vi kan vpkne UTEN vekker klokke en hel uke – whiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii 🙂
Det er helt sant det du skriver Sandri
hvert eneste ord…. og jeg har lykkes med det svært ofte gjennom livet og reist meg gang på gang og gått rakrygget videre. Jeg greier det nok denne gangen også…. å neste…. å neste men jeg vet at jo mer avhengig en blir av andre/systemet jo større fare for å bli tråkket på… å der er jeg liksom gått i min egen felle… jeg driver å river å sliter for å komme meg løs igjen og plutselig…. da skal jeg flyyyyyyy ( Lenny Kravitz: Fly away ) Joda jeg skal, jeg vil, jeg …. hmmm…. snart…. skal bare sove litt først, jeg har stappa i meg en pizza aleine ikveld å er gørrrrrrrmett :D)))))
Hei Cata og en kjempeklem i en kveld som står i kjærlighetens tegn for meg! Skulle ønske det var en klem du fysisk kjente, men det får komme en annen vakker dag sant? 🙂
Som barn er vi prisgitt de menneskene vi har rundt oss. Vi kan være offer for så mye som setter dype spor og følger oss inn i de voksnes rekker. Det er likevel som voksne vi står fritt til å velge bort feilmeldinger vi har fått i barndommen og holdninger vi har fått til oss selv som følge av dem.
Du skriver:
“Hadde det enda kun vært den ene gangen… men nei… det har gjentatt seg gang på gang på gang gjennom livet mitt å jeg vet ikke hvordan stoppe det…”
Du kan stoppe dette. Vi kan alle stoppe dette. Ved å stå opp for oss selv. Ved å sende ut til verden at du er verdt like mye som alle andre, med helse eller uten, med penger eller ikke. Det er vi selv, som setter tonen for hvordan vi klar andre behandle oss. For det er kun oss selv vi kan forandre. Ikke verden rundt oss, selv om de kan la seg påvirke.
Jeg vet dette kan være ubehagelige tanker og jeg hadde aldri skrevet dette om jeg mente det var lekende lett og jeg ikek hadde vært gjennom dette selv. Det er vanskelig til det blir lett. Og til slutt blir det lett 🙂
Når det gjelder systemene, er det verre. Vanskeligere. Systemene er inngrodde, tungrodde og uoversiktelige. De skal være effektive og er det motsatte. Likevel kan man, også som avhengig av systemene, gjøre det klinkende klart at man ikke skal behandles som noe mindre verdt. Det er min erfaring. Og blir jeg behandlet dårlig, sier jeg fra, rolig og klart. Blir jeg behandlet godt og verdig, takker jeg for det,. Hver gang. Takk for at du tok imot meg så positivt feks. Og klarer jeg ikke nå gjennom, sørger jeg for at ikke jeg føler meg mindre verdt, bare fordi systemets mennesker, deres håndlangere måtte mene det.Systemet bestemmer ikke hva jeg skal føle om meg selv.
Jeg går rett på her Cata, fordi jeg vet det nytter å møte verden uten kamp, uten å bli tråkket ned og uten å bli gjort verdiløs. Hva vi er verdt, bestemmer vi til syvende og sist selv. Verken, penger, makt, status,nettverk eller annet kan bestemme det, bare bidra til at man lettere eller vanskeligere kan sno seg gjennom livet. Verdien bestemmer vi uansett selv.
Kjære Cata, jeg skriver disse ord med kjærlighet til deg og med håp om å gi deg mot og styrke til å stå opp for deg selv og din verdi.
Begynn ikveld. Si til deg selv; jeg er verdifull og fortjener å bli behandlet på en verdig måte av alle jeg møter. De som ikke vil gi meg den verdighet, velger jeg bort. Feks. Affirmasjoner er fine ting 🙂
Heisann Sirenia
Joda har vert hos flere med høy kompetanse innen psykologi og psykiatri og klart det hjelper å få støtte og å tenke på andre måter men det hjelper kun i korte perioder og konklusjonen der er også det samme problemet at overgrepene må stoppes og hvem kan stoppe de ? Jeg må enten slå tilbake (hva jeg ikke har krefter til lenger) eller flykte (hva jeg heller ikke har krefter eller resurser til) Konklusjonen er på en måte ikke gjennomførbar og jeg stanger hodet i veggen uten hjelp…. Men jeg nekter å gi opp… jeg vet bare at som man roper i skogen får man svar og mindretallet blir ikke hørt og enkelmennesker må ofres for samfunnets fremgang og….. Æsj…. Skjønner du (‘o’) *sukk*….
Slike episoder både den på VG-nett og den du forteller er så etrendes ille. Det skulle være obligatorisk at skolen fulgte tett oppslikt. Dersom ikke saken er foreldet, har du erstatningskrav mot kommunen der. De har jo plikt på seg til å forfølge slikt og bruke føre var prinsipp.
Har opplevd lignende både med sønn og meg selv, men ikke så ille. Det skaper sår som bygger seg på som du sier, fort blir det mønster av det også.
Sønnen var så stille en kveld etter barnehage, han hadde blitt slengt i veggen av en annen gutt som slynget en diger lekeslange. Barnehagen sa at slikt må man tåle, men sønnen hadde hjernerystelse..
Grrr…
Men seriøst, har du vært hos psykolog/psykiater? Mener det kun godt, de kan hjelpe litt vet du. Det er godt å både ha ventil og trygghet der. Ingen vet helt hva morgedagen bringer og det gjelder å være føre var.
Ønsker deg god dag ellers Cata, slipp ikke drømmen men skynd deg langsomt.
Heisann BT’n
Vel…. i dag er det nok ikke minnene som er det værste, men det at det gjentas gang på gang på nytt med stadig nye slike ting. Fælt å bli tråkket på og oversett bare fordi en ikke er frisk og rask og klarer å ta seg til rette slik andre gjør liksom… det er de lovløses samfunn… de politiske gribbers rettigheter som vinner over både moral og etikk og svake mindretall….
Takk for dine gode tanker og en vakker dag sitter vi å slærver skit over en kaffekopp og gomler honningkake mens fuglene igjen kvittrer over trærne i skogen… 🙂
Hei Cata….
Laaaang klem :))
send alle stygge minner til meg – jeg bærer dem gjerne en stund for deg….
så kan du få litt fred….
Bjørn
Takk Femice
Det værste er nok å bli oversett ja… holdt utenfor å ikke bli trodd… de endte med å mobbe meg ut av skolen så jeg fullførte aldri grunnskolen, det ble for vondt liksom… men det rare er at slike nyheter som dukker opp i media iblandt vekker disse minnene som om det var igår igjen å det er fælt… skal det aldri bli fred å få liksom…
Vinker vakkert til Femice og ønsker en superfin valentines day 🙂
Huff trist å lese !!
Trist at du har opplevde sånn ting. Ingen skal behøve å oppleve sånt !
Jeg har aldri opplevd skade, men jeg vet hvordan det er å bli holdt utenfor, å bli mobbet… Ingen skulle behøve å oppleve det!
Sender en klem!